Norsk rekord? Lars Martin har løpt orientering i 125 land!

Men nå har 81-åringen begynt å roe ned.

- Jeg knytter på orienteringsskoa og tar en liten tur i ny og ne. Men kroppen er ikke som den var. Med alderen blir bakkene brattere, balansen dårligere. Redd for å falle. Det er en tid for alt. Men jeg liker stadig turene med kart og kompass, sier Lars Martin.

Gleden ved å løpe orientering har drevet han til å melde seg på løp over hele verden.

- Jeg ikke vært noen konkurranseløper. Men jeg har jo som regel havnet i grupper hvor konkurranseinstinktet har vært ganske tydelig. Dem om det, har jeg tenkt, og har løpt mitt eget løp. Så har jeg vel stort sett havnet sånn mitt på resultatlista, sier han og ler.

- Men noen trofeer har det kanskje blitt?

Lars Martin tenker et øyeblikk.

- Nei, det er nok for det meste blomstervaser, skratter han. Ellers mange «deltakermedaljer» men mest gode minner. Jeg har nok vært like mye drevet av reiselyst som av selve løpingen. Orientering er en aktivitet som har passet godt med min trang til å oppleve nye land og fremmede kulturer, forklarer han. 

 

Som så å si alle alle jevngamle ungdommer dro også han til sjøs etter skolegangen. De aller fleste tok hyre ombord i båter som skulle på hvalfangst. Lars Martin valgte tankbåt.

- De andre fikk se Antarktis. Jeg fikk se «hele verden» - oppleve en rekke land og byer.

Av de over 160 landene han har besøk i sitt lange liv, har han altså stilt til start med kart og kompass i 125 av dem.

- Mest spesielt var det å løpe orientering i Nord Korea, forteller han når vi spør om den mest eksotiske opplevelsen.

- Jeg meldte meg på hos en reisearrangør som har spesialisert seg på å lage gruppereiser for orienteringsløpere. Turen gikk til Pyongyang via Kina. Det gikk ikke noe direkte fly til Nord Korea. Der ble vi «låst inn» på et hotell og kunne ikke bevege oss rundt uten at vi gikk i gruppe og med guide.

Gruppa måtte følge guidens instrukser hundre prosent. 

- Da vi kom til Kim Il Sung-mausoleet, minnestedet over den avdøde statslederen, måtte vi vise vår respekt ved å legge oss på kne, forteller Lars Martin.

- Hva så når dere skulle løpe orientering under regimets strenge regler?

- Rett og slett veldig rart. Vi hadde som vanlig et kart å orientere oss etter. Det er jo dette vi forholder oss til og søker å følge. Men det spesielle nå var at vi utover i løypa trapp på vakter som ga instrukser og viste retningen: - This way! Det har jeg ikke opplevd i et orienteringsløp noe annet sted.

- Hva er det med orienteringssporten som har hatt en så sterk appell til deg? 

- Kombinasjonen av fysisk anstrengelse og «hodearbeid». I denne idretten må du disponere kreftene fornuftig. Du må ikke ta deg slik ut at du ikke greier å konsentrere deg nok til å studere kartet. 

Det er litt som med skiskyting, legger han til. Skiskytterne må disponere kreftene slik at de evner å roe kroppen nok til at de får samlet seg på standplass. Han er for øvrig fascinert av denne skiidretten, men har aldri fattet noen personlig interesse for ski eller skisport.

- Om vinteren trives jeg best innendørs eller under varme himmelstrøk, bekjenner han. 

Derfor er det vinterstid han i stor utstrekning har løpt orientering utenlands - ikke minst i Thailand der han i mange år også har hatt en leilighet.

Som trofast tilrettelegger av løyper og poster i regi av orienteringsgruppa, er han også blitt æresmedlem i Stokke Idrettslag.

- Jeg ble overrumplet, intetanende invitert til et arrangement i Storås. Og der ble jeg plutselig og overrakt æresmedlemskapet. Det var en gest jeg satte stor pris på. Forhåpentlig kan jeg gjøre litt nytte for meg som løypesetter også den kommende tida, ler Lars Martin Gjein.