Tro ikke dette er alt som står i Eldbjørg Norvangs ukekalender. Er du innom bygdetunet en sommerdag, kan det godt være at det er hun som står der og rekker deg vaflene med rømme og jordbærsyltetøy. Eller når skigruppa har noe fore i Storås og du hutrende spør om en varm kopp kaffe, ja, så sannelig er det ikke Eldbjørg som titter fram i luka der også.

Når sandsekken du har bestilt til vinteren lander på trammen, kan det igjen være Eldbjørg du ser fra vinduet. Hun er også med når Lions og kommunen kjører ut strøsand.

Men prøv for all del ikke å antyde overfor Eldbjørg Norvang at det må være grenser for travel frivillighet. Aktivitetene er nemlig hennes livsstil. Mange andre, ikke minst pensjonister, deler det samme engasjementet. 

«Sterk og Stødig»

- Drivkraften?

- Jeg er et sosialt menneske, trives med å omgås folk - og bli kjent med nye. Og så er det meningsfullt å gjøre en innsats som du føler er nyttig, som tjener et godt formål. Mer gåtefullt er det ikke, forsikrer hun.

Vi har satt oss ned for en «lunsjprat», men hilstes allerede mandag morgen. Da var hun instruktør for en trofast gruppe - stort sett kvinner - som stiller opp for å få sin ukentlige dose trim. Lenge var dette en fast oppgave, nå for tida vikarierer hun.

Hun deltar på treningene også når hun ikke er instruktør.

- Nytter det med trening bare en gang i uka?

- Javisst! Flere av dem jeg har hatt med opp gjennom åra er nå over nitti år. Hvis det ikke hadde vært for «Sterk og Stødig» hadde de ikke vært så kvikke og ledige som de er nå.

Selv nøyer hun seg ikke med dette. Er stadig å se på tur i nærområdet. 10.000-15.000 skritt tre ganger i uka er ikke uvanlig.

Torsdagen er hun tilbake på Engveien, men da som assistent på kjøkkenet. I mellomtida har hun sammen med Stokkes «gule vester» plukket søppel, rusk og rask langs gate- og veikanter. 

- Jeg gikk plukkerunden tirsdag også, selv om været var ufyselig. Men når belønningen var pizza på Bygdetunet, var vi jo en kjempehappy gjeng rundt bordene.

Banket på døra - ba om «jobb»

Frivillige aktiviteter har opptatt henne helt siden hun sluttet i jobben ved Stokke bibliotek. 

- Jeg måtte finne på noe, bekjenner hun. Noen pensjonistnaboer jobbet på Engveien og skrøt av hvor hyggelig det var. Så jeg banket på døra og ba om «jobb».

- Føler du deg ikke ufri med så mange jern i ilden?

- Vi som er med sier ikke ja til mer enn vi vil og orker. Men for oss pensjonister er det fint og viktig å ha litt struktur i dagene - ha noe som driver og motiverer oss. Skjer det noe uventet, bytter vi bare vakter.

Idrettslagets skigruppe er hun også stadig involvert i.

- Er du først kommet inn, kommer du ikke ut, ler Eldbjørg. 

Det begynte som en foreldreforpliktelse da barna ble med på 80-tallet. Mens barna for lengst har sluttet - de er nå 52, 47 og 43 år gamle - har mor ennå ingen tanke om å rive seg løs. 

Utrygt å være listefyll

- Hva med politikken?

Eldbjørg bøyer seg i latter.

- Min politiske karriere er et kapittel for seg, erklærer hun. Da Nils Ingar Aabol tok kontakt i forbindelse med nominasjonen til kommunevalget i 2007, lot jeg meg nøde til å stå som listefyll. Ingen fare, sa han beroligende. Jeg var i Kroatia sammen med to venninner under valget. Så ringer telefonen. - Du er inne! forteller Nils Ingar. Jeg fikk fullstendig latterkrampe! Ikke i min villeste fantasi hadde jeg forestilt meg at jeg skulle bli innvalgt.

Det ble fire lærerike år. 

- Jeg tok vervet seriøst, la mye arbeid i det. Det var også gøy, legger hun til.

Medlem er hun fortsatt. Som hun i tillegg er i Røde Kors, Pensjonistforbundet og Stokke IL. 

- Hvorfor ble det Stokke for deg og ektefellen?

- Mannen min var fra Karasjok. Da vi jobbet i Alta, ble vi kjent med Svein-Erik Bergsholm. Et møte med en slik ihuga Stokke-patriot etterlater ingen upåvirket! Så da vi bestemte oss for å flytte, var det opplagt hvor flyttelasset skulle sendes, sier den muntre sogningen Eldbjørg Norvang.