En kjøttmeis landet i hånda hennes en iskald vintermorgen. Så kom en til. Og enda en. Etter hvert lærte Elfi Sverdrup å kjenne dem igjen – på sangen, på fjærdrakten, på måten de beveget seg gjennom lufta - fra epletreet og fuglebrettet.

– Jeg begynte å se mer. Høre mer. Legge merke til ting jeg aldri tidligere hadde tenkt over, forteller hun.

Elfi bestemte seg for å registrere det hun observerte fra vinduet i barndomshjemmet, hit hun i 1994 flyttet tilbake etter foreldrenes død.

- Jeg bestemte meg for å ta ett bilde og lage én tekst hver dag til og med 17. mai i år, forteller hun. 

På Facebook har Elfis flere tusen følgere kunnet ta del i hennes daglige refleksjoner. Et utvalg av inntrykkene blir nå til bok.

– Jeg begynte egentlig bare fordi det var hyggelig å skrive. Men etter hvert skjønte jeg at tekstene handlet om mye mer enn fugler, vær og vind, sier hun. 

Perspektivet har vokst til en samling bilder og tekster som blir såvel en naturdagbok som en tidsskildring - poetiske refleksjoner over tida vi lever i, men også en stille miljøalarm.

- Både tekster og bilder har "vandra" med meg overalt i ett og et halvt år, forteller hun.

Naturen som samtalepartner

Fra vinduet – sitt eget observatorium – er hun blitt fortrolig med sangen til kjøttmeis, blåmeis og svartmeis. Hun lytter til landskapet. Til vinden over jordene. Til insektene i blomsterenga. Til lastebilene på Borgeskogen. Til verdensuroa som siver inn.

– Jeg begynte ofte med det jeg umiddelbart betraktet utenfor vinduet. Men tankene fløy videre til krig, klima, nedbygging av natur og hvordan vi mennesker behandler kloden vår, forteller hun.

Over trammen henger fortsatt kokosnøttene som faren hang opp til fuglene på 1960-tallet. Nå er det Elfi som mater dem. Når hun strekker hånda ut med fuglepeanøtter og lokker lavmælt, kommer de straks flygende. Snapper en nøtt og forsvinner kvitrende inn blant greinene.

– Det er fantastisk å få en fugl på hånda. Det lille vesenet stoler på deg.

Her må det legges til: Elfi sier ikke fugl men «faugl». Hun snakker klingende brei og konsekvent vestfolddialekt.

Naturen var alltid til stede i oppveksten. Faren var lidenskapelig opptatt av fugleliv. Moren av sopp. Familielivet var fullt av turer, observasjoner og naturopplevelser.

Nå registrerer hun at naturen skrumper inn. Løvsangeren som tidligere fylte våren med velklang er borte. Gjerdesmetten høres knapt lenger. Insektene blir færre.

– Folk flest merker det kanskje ikke. Men når du har vokst opp med dette rundt deg, ser du forandringene veldig tydelig.

En bok vokste fram

Tekstene hun skrev fra desember til mai ble publisert fortløpende på Facebook – én hver dag. Hun beskriver dem som intuitive.

Noen handler om fuglene utenfor vinduet. Andre om Trump, Putin og krig. Om søvnløshet, lys, minner og savn. Om blomsterengene som hun forsøker å restaurere tilbake til slik de så ut i barndommen.

Men nå altså bok.

– Jeg skulle aldri begynne å skrive. Pappa var forfatter. Det fikk holde.

Boka hun skrev i anledning 100-årsmarkeringen av farens fødselsdag 29. mai, ble et vendepunkt i så måte. Nå elsker hun å skrive.

– Jeg jobber med å finne rytmen i materialet. Alt kan ikke bli med. 

Sier Elfi Sverdrup om prosjektet som kom over henne en dag hun sto i vinduet. 

Resten kom flygende til henne.

 

Fakta Elfi Sverdrup (67)

  • Folkevisesanger, billedkunstner, smykkekunstner og kulturformidler
  • Har gjennom flere tiår vært en markant skikkelse i Vestfolds kulturliv.
  • Datter av lyrikeren og forfatteren Harald Sverdrup (1923–1993).
  • Arrangerer den årlige Harald Sverdrup-dagen, som samler forfattere, musikere og andre kulturutøvere.
  • Ga i 2023 ut bok i forbindelse med 100-årsmarkeringen for Harald Sverdrups fødsel.
  • Arbeider nå med en ny bok basert på daglige tekster og bilder.